Dyveke tenker tilbake på tiden før studiene.
hun hadde vært så bekymringsløs. Livet var fylt med letthet og små gleder. Ofte kunne hun ligge i skogen og drømme seg bort, se gjennom tretoppene og undres over skyenes hastighet på den blå himmelen der oppe.
Nå er tankene annerledes men ikke på den gode måten. De små gledene hun henter opp inni seg, er kortvarige blaff av spontan lykke. Det blir sporadisk og sklir bare innom i de ellers så grå dagene, der melankolien nekter å slippe taket i henne. Hun kjenner kjolen klistre seg til kroppen.
Det kalde vannet holder neppe mer enn 16 grader. Smerten gir seg etter hvert og glir over i en deilig lammende følelse. Det varmer inni henne og på merkverdig vis, liker hun å ligge slik. Det store intet kommer på en måte litt nærmere og det kjennes mindre skummelt. Hun hører fugler som kvitrer men hun vet ikke hva de kalles og hun ser dem ikke lenger. Sløret foran øynene danner vakre farger og hun vet ikke lenger om hun er våken eller om hun drømmer.